Du fortjente ikke en ny start!

Etter flere års kamp, etter flere runder med både meg selv og ulike organ/system så trodde jeg at nå kunne livet starte. Akkurat nå var tiden inne for mitt liv, en tid der alt som tilhører fortid lå bak, mens all fremtid lå foran meg.

-men, NEI! Noen måtte stoppe denne "gleden" eller hva man skal kalle det!

 

Hva betyr taushetsplikt?

-Nei, egentlig ingenting.

Det betyr noe en liten stund, kanskje hos noen, mens noen bryter og river med makt.

 

Jeg føler meg lurt!

Jeg gikk med på å fortelle.

Jeg svarte på spørsmål.

Jeg lot de hente ut hele min journal.

Jeg skrev under.

 

De sa de kun skulle bruke det i saken mot overgrepet sykepleieren gjorde mot meg.

De gjentok flere ganger at det gjaldt den saken.

 

Så kommer det en statsadvokat som ikke har lovet.

Statsadvokat har makt.

Plutselig kommer hele barndommen min frem og tilbake.

Jeg ble lovet i alle vinkler. Helt siden jeg kom til behandlingsapparatet i 2008. Politiet og advokat sa de kun skulle bruke min ødelagte barndom med overgrep i saken for å sette lys på hvor grusomme handlinger sykepleieren påførte meg.

 

Så kommer vi over to år etter med sykepleieren, saken rundes nesten av. Han sitter snart inne i tre år (sitter kanskje inne nå alt). Jeg tror alt er over.

Men neida, da finner noen ut at de må anmelde overgrep fra barndommen som jeg gikk i behandling for. Så de anmelder min far.

Og jeg??? Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

 

Så starten som skulle komme og bli en realitet den forsvann. Starten ble en omvendt start. Starten på et mareritt som aldri tar slutt.

Og jeg står midt i en tornado.

 

Alt jeg nå vil er å forsvinne...

- men hvordan forsvinne når jeg er midt inni tornadoen?

 

#psykiatri #tornado #helsevesen #overgrep #psyk #ptsd #advokat #rettsak #statsdvokat

Sobrildilla og apple watch i lilla

Da sitter eg på bussen. Var innom eplehuset på veien til neste bydel der eg møter I. Jeg stoppet i byen for å kjøpe meg apple watch👍

Gleder meg til å teste den ut.

 

Da jeg kom til byen følgte min følgesuvenn angstbert med på bussen. Tok meg to sobrillius venner og håper angstbert forsvinner før jeg er fremme i neste bydel.

 

Jeg må til denne bydelen for å plukke ut tapet til leiligheten. Det var selvsagt i den bydelen jeg ikke takler etter hendelsen med den sykepleieren. Håper jeg ikke møter på han eller andre kjente. Vil bare dit å plukke ut tapet og kanskje en matbit ig så rett i trygghet igjen.

 

Nå er jeg kommet halvveis.

Puste riktig, lukt på blomsten blås ut lyset...

#apple #watch #applewatch #eplehuset #bergen #innlagt #angst #sobril #buss #redd #overgrep #sykepleier #lilla

Når du vil flykte!-men hvor?

Da har jeg vært innlagt siden mandag. Dagene har gått i ett. Bråvåknet av at tannlegen ringte, hun lurte på hvor jeg var. Jeg visste meget godt at jeg skulle til tannlegen på fredag den 15. Januar. Men da jeg bråvåknet og hadde lagt på med tannlegen så måtte jeg dra ned staruslinjen for å se om det virkelig var fredag. Jeg ante ikke.

Dagene har gått i ett. Jeg føler det er tirsdag/onsdag og vi er kommet til fredag. Dagene har vært så presset. Jeg har dissosiert mye innimellom. Plutselig vet jeg ikke hvor jeg er eller hva jeg holder på med. Noe som ble ekstra trist i kveld. Sitter nå i stuen på posten og venter på nattevakten. Jeg vil helst bare unngå hele meg. Jeg har utgang med følge, eller jeg kan gjøre klare avtaler. Jeg ville inn til byen å hente strikketøyet mitt idag, men fikk ikke lov. Jeg var for dårlig. Jeg har vært inn og ut av alder, tid og sted. Endte med at jeg nå er plastret på armen og sitter her med angst. Kan ikke huske noe før det svidde på håndleddet. Nå har jeg fått godt med medisin så jeg skal slappe av. Jeg er så lei meg fordi jeg mister kontroll under dissosiasjon. Og det er vanskelig å forklare til nære kjente og venner om akkurat dette. Jeg er jo slittet med selvskading. Men dette blir ikke samme form som "vanlig" selvskading. Dette blir merket etterpå der det er helt svart på hva jeg har gjort. Så jeg kan ikke styre det selv. Lurer på hva alder jeg var i da det sjedde. Siden jeg i min dissosiasjon diagnose går tilbake i tid. Jeg har ikke flere personer. Jeg er meg selv, men i ulike aldrer. Sykepleieren sa etterpå når jeg kom til meg selv at jeg var et lite barn, før jeg kom meg til 2013, så 2014 og tilslutt 2015 før jeg kom meg til her og nå.

Jeg later mye for mine nære at ting går mye bedre enn det gjør. For innimellom går det fint og bedre. Denne gangen i denne innleggelsen er jeg dårlig. Men må holde masken. Det er nyttigest. Noen kan vite, slik som mine venner, men det hadde vært tragedie om familie fikk det med seg. Da hadde spesielt min mor blitt veldig dårlig. Og det orker jeg ikke. Da blir jeg nedringt ti tusen ganger. Så det er best slik. Har vell egentlig ikke fortalt venner heller hvordan det egentlig er. Er redd for reaksjoner.

Siden jeg har fått utslett i tillegg til soriasessen så måtte jeg starte på null igjen på dosene. I tillegg hadde keg ikke helt fulgt dosettplanen. Lå mye medisin igjen. Men jeg maktet ikke. Noe som burde være lett, og jeg klarte ikke det en gang. Så er det nå bestemt at jeg må fjerne hormon spiralen. Den gir feile hormoner og feile reaksjoner, og masse bivirkninger som jeg trodde var de andre medisinene. Jeg har fått utslett over hele kroppen. Sånne "hormon" nuppe utslett. Så hva blir da gjort for å holde pco i sjakk? Blir vell bare å innse at det blir operasjon.

Vell nå er det tid for siste medisin før senga kaller.

Skrives.

#flukt #rømme #livet #dissosiasjon #ptsd #traume #selvskading #nattevakt #sykehus #dps #vondt #håp #litebarnivoksenkropp

Vil arr viskes vekk ved å starte på ny?

Dette er et eldre innlegg som jeg skrev midt i prosessen i bytte av behandlingssted etter overgrepet av sykepleieren...

Dette skal jeg besvare enten senere i kveld eller i morgen:

Hvordan kan man starte på nytt? Hva skal man oppnå med å starte på nytt?

Hvordan i alle dager kan man få et blankt hvitt ark av et gammelt opprevet sort ark, med frynser av både butte og skarpe kanter?

 

Vil det nye bli bedre? Verre? Eller det samme?

Ved å starte på nytt så vil en del gå igjen. Arr og riper forsvinner ikke av seg selv.

 

Kan man tillate seg å savne det en ga opp? Eller vil det en ga opp forfølge ens liv?

 

Kan en knust ting bli fin ved å lime sammen en og en bit? Kanskje den limte tingen kan få annen verdi? Bli sett på som en annen ting. Nesten lik, men og annerledes. Litt som skjøre ting man har arvet. Tipper neppe mange ville kjøpt en ødelagt ting uten affeksjonsverdi. Men om en kan se det unike i en bestemt ting, der verdien er stor i hjertet, da kan man starte på nytt!

En ting kan knuses på under et millisekund. Men det tar langt mer evig tid å reparere den til «ny».

Kanskje jeg må se på den «nye» starten som mange små biter som skal bli til ett igjen. Det tok liten tid å rase sammen, men skal man reparere varig, da vil det ta tid.

 

Kanskje jeg skal droppe ordet «ny», og heller kalle det: «en annen start».

 

Jeg tror nok at sakte men sikkert vil det knuste henge sammen igjen. Kanskje bli mer samlet. Med en god slutt.

 

Kanskje er fortsettelse og slutt viktigere enn start.

 

Det var en gang?

Snipp snapp snute?.

 

Hva er viktigst? En god start eller en god slutt?

Skal, skal ikkje???

Dette innlegget lagde jeg overskrift på før helgen. Jeg startet aldri å skrive på det.

Om jeg skulle eller ikke skulle?

-var vell egentlig om jeg skulle si til psykologen eller ikkje om alt som foregår inne i hodet mitt. Jeg var så redd for hva hun skulle si. Om hun skulle mene feil ut av mine tanker.

 

Rare er vi mennesker. Vi sier noe, så blir noe oppfattet. Om det er riktig vet man jo aldri. Man er jo aldri i to hoder. Jeg har mitt og den andre har sitt. Misforståelser er jo ikke et nytt fenomen akkurat. Det har skjedd i alle år. Jeg vet jo aldri hva den andre personen tenker i sitt hode. Litt sånn Ole Brum; at det hørtes bra ut inne i mitt hode, men det skjedde noe på vei ut"...

 

Vell i allefall. Det det endte med er at jeg nå er innlagt. Det føles trygt å være her. Jeg tar en dag om gangen. Jeg har fått S. som kontakt. Det føles også trygt ut. I kveld har jeg G. som kontaktperson. Det føles veldig trygt. Og i natt er det B og K på jobb, som også er trygt. Jeg er i trygge hender. Kanskje jeg misforstår trygt, ikke vet jeg, men trygt føles det nå. Har kun litt murrende angst i magen. Håper på det gir seg. Om det ikke har gitt seg til ni så ber jeg om sobril. Det er ikke farlig å ta sobril her, det er trygge omgivelser. Alle er utrygge til det motsatte er bevist! Vi kan alle bli lurt!!!

Ja jeg vet inni hodet mitt at jeg var trygg/utrygg før, mens jeg nå er trygg. Men kanskje jeg er mer trygg nå enn før, i allefall liker jeg å tro det. Og så lenge det fungerer så forblir heg trygg!

 

Skrives...

#trygg #utrygg #dps #innlagt #overgrep #traume #psykolog #sykehus #olebrumm #snakke #diolog #misforståelse #hodet

DET ER ENDELIG OVER!!!

Hva kan man si???

To år og nøyaktig tre månder. Det er tiden det tok fra en hendelse til rettsprosessen er over! Det er nesten ikke til å tro. Han sitter nå i soningskø. Han skal leeeeeenge i fengsel! Hele tre år blir han buret inne! Håper han svir inni seg. Mest av alt kunne jeg tenke meg at han fikk en annen straff, en mye mer passende det han har gjort. Slik at han aldri kunne bruke sitt utstyr igjen! Men jeg skal ikke skrive om det her, men det innebærer både sløv kniv og havsalt. Håper han havner i Nederland. Eller??? Kanskje fælt å ødelegge vakre Nederland. Han klarer sikkert å ødlegge uansett hvor han er.

 

Jeg fikk telefon fra min psykolog idag, hun hadde fått telefon fra min bistandsadvokat at saken ble nektet fremmet i ankeprosessen i høyesterett. De var enige med den enstemmige retten i lagmannsretten. Han fikk ikke saken fremmet i høyesterett. Det er over. Jeg kunne nesten ikke tro det. Det er en lettelse, men jeg kjenner det er vondt å tenke på at det har tatt så lang tid. Over to år er lang tid. Jeg har stort sett vært innlagt mer eller mindre store deler av prosessen. Men før jeg kom hit til det behandlingsstedet jeg hører til nå så sto jeg ganske alene med få mennesker. Jeg er evig takknemlig for god advokat, de flinke i politiet, god statsadvokat, fantastiske venner og gode helsearbeidere som har gjort innsatsen mulig. På disse to år og tre måneder har jeg bodd på tre adresser, har vært innlagt sammenhengende i nesten åtte måneder. Jeg bor nå i ny bydel på så hemmelig adresse som jeg kan.

 

Jeg er så overlykkelig at dette marerittet er over. Han skal vekk fra samfunnet. Kanskje han kan innse hva han har ødlagt i mitt liv. Han tok fra meg muligheten til å leve. Om jeg vil leve eller ikke vet jeg ikke, men det er mitt valg, ikke hans!

 

Jeg kom i psykiatrien i 2008. Han startet på det behandlingsstedet jeg fikk behandling. Han startet som sykepleier på natt, med en erfaring som sykepleier i psykiatrien i nesten 30 år. Han var så forsiktig. Han snakket lavt, tok til tårene hele tiden. Han virket så snill. Men det var det stikk motsatte. Han ble så sint den natten i oktober 2013. Jeg var med på det i starten. Jeg var 30, han nesten 60 år. Det tok 4,5 time inne på pasientrommet. Han var ikke den "snille" "gode" sykepleieren ble til et uhyre, et monster som ikke var likt han. Jeg ventet på securitas, de kom ikke. Og hvorfor hun andre nattevakten synes det var ok at han var borte i så mange timer forstår jeg ennå ikke. Jeg hater meg selv for å ha synes han en dag var den snille og greie omsorgspersonen i en helsearbeiderrolle han ikke var. Han var et monster. Lurer på om jeg var den første pasienten hans eller?

Han har familie, kone og fire barn. Iallefall hadde han det. Hva får en mann til å gjøre slike ting. En sykepleier av alle ting?

 

Nå kan han ikke anke igjen. Nå er det over. Han skal tre år i fengsel. Han skal betale 150 000kr. Håper det svir for ham. Kanskje han kan innse at han ødela livet mitt. Livet mitt som jeg trengte hjelp til fra tidligere traumatiske seksuelle overgrep, de han skulle være en del av å hjelpe meg å leve igjen etter. Men han stakk kniven dypere enn å hjelpe. Han ga fra seg flere traumatiske spor i mitt liv. Han ødla en tittel en skulle stole på. Han bidrog til at jeg idag er mer skeptisk til helsepersonell enn jeg burde være. Jeg stoler på nesten ingen.

 

Endelig...

#rettsak #anke #over #helsevesen #helse #høyesterett #lagmannsrett #tingrett #ptsd #dps #fengsel #soningskø #sone #soning #nederland #traume #hjelp #behandlingsapperat #sykepleier #sykehus #nattevakt #liv #død

Utvasket sommerfugl...

Her ligger jeg på psykiatrisk. Føler meg skikkelig utvasket og sliten. Som en halvveis figur som ikke ligner noe. Jeg vet jeg er på et trygt sted. Jeg vet jeg kommer til å bli bedre (eller vet jeg det?) jeg vet dette er midlertidig (???) jeg vet jeg er dårlig. Angsten kveler meg for hvert drag jeg prøver å puste inn. Solen stenger jeg ute bak brune gardiner. Jeg vet her er folk som vil meg vell, men jeg er for dårlig til å innse og til å i det hele tatt fatte det.

Før jeg ble innlagt(igår) så gikk jeg rundt i en boble, en boble som jeg latet som var bedre enn jeg var. Men det var min boble. Nå er det gått litt hull på den boblen. Ut har det rent både tårer og ord. Jeg har fått satt ord på litt av den boblen jeg har latet som var bedre enn den var. Jeg har grått så mye at jeg trodde hodet skulle falle av. Jeg vil så innderlig være bedre enn det jeg er.

Psykologen sa i samtalen idag; "du burde vært her før" ja kanskje det, men boblen sprakk ikke før. Den var litt sprekk i på fredag, men den knuste ikke før mandag når jeg snakket med de her på posten.

Dette med at leiligheten min er totaltskadd har nok gått mer innpå meg enn jeg trodde det har. Jeg har alltid vært klar over at leilighet og hjem er viktig. Men tingene mine er viktigere. Kanskje de er det viktigste i hele mitt liv. Jeg finner trygghet i tingene mine. Jeg har alltid hatt de. Og ja, tingene mine er der når leiligheten blir i orden igjen. Jeg er kjempe heldig som har alle tingene i behold. De er pakket godt inn og er ikke skadet. Men ting tar tid. Tiden er så lang. Den er en lang evighet!

Men jeg skal ikke klage, det kunne alltids vært verre (kanskje- det hjelper i allefall å tenke på den måten)!

Skrives...

#håp #innlagt #leilighet #livet #ptsd #dps #eiendom

"Når du tror du ikke orker mer, er du kommet halvveis av det du klarer!"Når blir halvveis tomt?

En halv av en halv og en halv av en halv. Når er lageret tomt?

Jeg ble innlagt i går. Etter å ha lirket frem litt etter litt så ble det tomt her og.

Nå har jeg sovet i natt. Jeg har akkurat vært i dusjen før jeg måtte ta innkomst blodprøver. Kan bare drømme om at de er fine. Har ikke spist ordentlig i det siste. Jeg har sovet i natt, faktisk ganske godt.

Nå ligger jeg som en neonrosa flaggermus på sengen og skal hvile litt. Skal snakke med behandler igjen idag.

Kanskje jeg skal omfragmantere meg til et neon monster. Kanskje slik:

Sånn at jeg kjører stil med kledningen. Verdens skjønneste dødningshode i rosa neondress. Nei her er det på tide å sove litt. Håper på litt søvn før jeg blir innhentet til lunsj.

Skrives...

#innlagt #sliten #energiløs #håp #søvn #dps #livet #rosa #neon #håpløs #tom #trøtt

Utsjekking og innsjekking at the same time..

Da var juleoppholdet over på psykiatrisk. Jule og nyttårshelgen er over og hverdagen inntreffer oss med sin myke linje. Jeg liker best hverdagen. Nå er det et år til neste mareritt.

Jeg har vært 12 netter på sykehuset (DPS), der jeg fikk hentet meg litt inn igjen. Jeg fikk feire jul og nyttår med noen fantastiske engler. C & T.R dere er fine mennesker som sammen med meg klarer å gi håp. Jeg var også på besøk til ei fantastisk god venninne K som hadde det koselig hjemme hos seg, der jeg følte meg hjemme og i gode hender. Jeg var i tillegg ute og hadde en fantastisk stund på restaurant med K og hennes far, dette var en kjempe koselug stund, der jeg følte jeg var en del av en familie(noe jeg biologisk ikke er), men det gav meg glede i hjertet!

Det har vært vanskelige dager i julen. Men med noen gode minner som jeg satt pris på.

Så når jeg sjekket ut fra psykiatrisk igår, så sjekket jeg rett inn på hotell. Grunnen til hotell skal jeg forklare mer i et annet innlegg når jeg orker.

I dag har virkelig bare gått med til tull, sto opp til en herlig feuktfrokost som mange ville kallet det (jeg går mest ned for syns og opplevelsens del med hotellfrokost i minnet), må jo spise når det er inkludert i hotellet. Så møte med psykiatritjenesten der jeg var så rastløs at halve kunne vært nok. Jeg fikk i meg kakao og en mini muffins, men klarte ikke bare sitte der, så hun måtte hive innpå kaffen sin og jeg måtte ut å gå. Vell, det kom litt mye ptsd symptomer i kroppen at jeg maktet ikke ro.

Nå ligger jeg å venter på støttekontakten. Vi skulle egentlig gå på kino, men jeg har ikke konsentrasjon. Så vi går heller ut og spiser litt og kanskje en "hente ting tur" i leiligheten.

Skrives

#håp #DPS #sykehus #psykiatrisk #psykisk #helse #psykiskhelse #jul #nyttår #kaotisk #hjelp #pustibakken #ptsd #godhet #Støttekontakt #innsjekk #utsjekk #hotell #scandic

Med angst og redsel som hovedingrediens!

Jeg hadde to valg. Hoppe i det eller unngå det. Og jeg hoppet såpass at det jeg fikk 10 poeng i stil. Vell, det var overdrevent, men..
Iallefall gikk jeg med rak rygg både inn og ut fra kontoret til psykologen på posten (kanskje litt mindre rak på vei ut). Men jeg klarte det. Hun begynner å kjenne meg litt vell godt etterhvert så hun såg på meg og sa; spytt ut. Jeg merket at jeg fomlet og grublet så det vred seg i hodet. Hvordan sette ord på alle disse delene. Hvordan starte? Hvilket ord skal komme først? Hvordan kan jeg gjøre meg forstått? Hvordan kan hun høre mine ord uten å bli kvalm og helst uten å synes jeg er altfor ekkel etterpå?
Mer nådde jeg ikke tenke før ordene snublet ut, uten samenheng i verken ord eller setning. Det ble litt stille før hun bekreftet det jeg prøvde å si. Hun forsto meg! Hun sa at hun hadde hatt sine tanker om dette fra før, og at nå var det bra det kom. Hun forsto meg uten at jeg trengte å lete etter ord eller setninger. Jeg hylgren. Det gjorde så fryktelig vondt, men samtidig så uendelig befriende.. Helt til jeg fikk angst. Jeg ble så redd. Hva om psykologen nå ble syk. Hva om hun ikke tålte meg met? Hva om hun synes jeg er det ekkleste menneske på jord? Jeg falt litt inn og ut
Hun sa at viss det er noen som er ekkel, så er det min far. Hun gjentok flere ganger at jeg ikke var/er ekkel. Hun sa jeg hadde vært igjennom en krig, og at det ikke er meg det er noe i veien meg.
Jeg ble så uendelig redd. Jeg fikk den iskalde følelsen inni meg, at nå kom hun til å bli syk. Hun var tydelig på at det var ingen grunn til at hun skulle bli syk, og om hun ble det så var det absolutt ikke på grunn av meg.

Jeg fikk innhentet meg. Jeg stoppet på et tidspunkt å gråte. Vi snakket litt om andre ting. Jeg skal snakke med henne i morgen også. Jeg kjenner jeg er livredd for at hun lyver til meg. At hun synes jeg er ekkel, at hun blir syk og at alt er min feil selv om ting startet muligens før jeg kunne gå på mine to ben.

Så her ligger jeg, dypt inne i angstverdenen. Lurer litt på om jeg skal sette meg i stuen å strikke eller om jeg skal legge meg nedpå litt. Kanskje begge deler, men først det siste.

Skrives...

#frykt #angst #redsel #DPS #psykisk #psykiatrisk #traumer #ptsd #mat #psykolog #psykiatri #psykiskhelse #helse #sykdom #sykehus #snakke #post

I en verden av uløselige traume tråder..

Når alt sier stopp inni meg.

Det river et sted midt inni meg, noe kjemper. Mens et annet sted inni meg er det fred. Et sted inni meg er det kaos og et helt annet sted har det stoppet opp. Hva skal jeg gjøre for å samle bitene imni meg, slik at jeg ikke er delt, men jeg blir til et sted?

Er det sånn det føles når noe innimeg vil gi opp alt, mens resten holder trådene sammen? Eller er det sånn jeg alltid vil være? Kanskje om jeg hopper opp og ned på gulvet, slår hjul og løper med full fart hardt i veggen. Kanskje akkurat da faller bitene på plass?? Eller kan det hende at det blir flere biter/steder å forholde seg til?

Jeg hadde samlet meg grundig og skulle være kjempe forberedt til time hos psykolog i dag. Jeg skulle fortelle og forklare alt som skjer inni meg. Alt fra hele jungelens venner til hvor vanskelig dette med mat og drikke er. Jeg skulle åpne litt opp for en traumebit hun ikke kjenner til. Jeg har ikke fortalt det til noen her på denne DPS, kun til min tidligere psykiater. Vell noe av det har vært så tydelig at jeg ikke trengte si noe om det, mens resten gnager inni meg. Kanskje har hun psykologen her på posten en måte jeg kan spise på uten at dette kommer i veien. Kanskje kan jeg lære meg en måte å håndtere det på, enten at jeg ber om hjelp til det her på posten eller så venter jeg til psykologen min er tilbake etter jul i poliklinikken. Jeg må klare å sette ord på det. Men det stopper opp.

De fleste opp igjennom har misforstått dette med mat, noe jeg skjønner. De fleste har trodd jeg har en spiseforstyrrelse, noe jeg er glad jeg ikke har. Her på denne posten skjønte de det tidlig at det var mine traumer som tidvis hindret meg i å spise. Det er ikke slik at jeg ikke vil spise, det er heller ikke slik at jeg er redd for vekten. Jeg er egentlig glad i mat, og det hadde ikke gjort meg noe om jeg gikk opp litt i vekt (så lenge vi snakker om sunn vekt. Skal nemlig aldri bli 115 kg igjen. Men trenger heller ikke være slik at jeg er under 60 heller).

På torsdag er det nyttårsaften. Det er verste dagen gjennom hele året. Det er alltid en befrielse når rakettene stopper. Da tenker jeg hver gang; puh, et helt år til neste gang.

Ha en best dag som mulig de som har lest denne posten.

Skrives?

#traumer #traume #ptsd #DPS #psykolog #psykiater #mat #drikke #vekt #innlagt #post #poliklinikk #nyttårsaften #vanskelig #tøfftid #vondt

Den stille orkanen

Det flyter i hodet. Det bråker inni meg. Det hyler. Vil absolutt ikkje gi fred. Hva kan jeg gjøre for at bråket skal stoppe? Holder det med å åpne min munn og la bråket komme ut?
-når min munn åpner seg blir det stille. Bråket er fanget inni meg.

Hva skal jeg gjøre? Det vil ut, men det klarer ikke. Vil bråket forsvinne om jeg knuser hodet i veggen? Nei tror ikke det, det har ikke hjelpt før.

Jeg har funnet et håp i det stille idag, håp som kan gi litt fred. Et håp som kan gjøre noe litt bedre, som på sikt kan gjøre livet bedre. Men først må jeg sove litt, så tenke ut en plan på hvordan jeg skal bli kvitt den uendelige bråkete orkanen som herjer inni meg.. Intill det er tenkt ut vil jeg dale og dale som en sommerfugl uten grunn, med litt fred i mine vimger så kan ting bli litt bedre...

#håp #bråk #orkan #psykisk #innlagt #dps #sommerfugl #fred #stllhet

Håp vil gi håp!

Har tenkt litt de siste dagene angående håpet som av og til leker gjemsel. Kanskje jeg må gi litt mer håp til meg selv før håpet vokser og gror?
Det er jo slik med både energi og med kjærlighet, hvorfor ikke håpet?

I de neste dagene skal jeg finne minst en positiv ting som gir håp. Skrive det ned og tenke litt rundt dette. For kanskje knakk jeg nå min egen kode for mitt håp?!?

#håp #psykisk #kjærlighet #energi

Innlagt og gledelig merry jul, med et ønske om håp

En kopp på halvåtte...

Da har julefreden kanskje senket seg litt rundt om i de mange tusen hjem.
Jeg er innlagt denne julen også (tredje julen på rad). -Takk kjære du som ødla min fremtid! Takk skal du ha for at du har tråkket så til de grader på mitt liv. Vell å merke var jeg både uføretrygdet og traumatisert fra før, men måtte du som en hjelpende sykepleier gjøre enda et overgrep, du som visste om alt. Du som skulle være et bidrag til å få livet mitt på plass. Ja du, nettopp du som fikk tre års fengsel i lagmannsretten. Mens jeg tar bussen til og fra behandling med honnørkortet mitt.

Så her ligger jeg, kom på sykehuset i dag, planlagt innleggelse siden julen er for tøff for meg til å håndtere.

Da har vell kanskje freden senket seg her og skulle man tro. Det er jo jul. Og julen skal man kose seg. Ha det bra, finne ro, ta en pause..

Det er mange som sliter nettopp i denne tiden som skal være så "fin". Jeg vet om mange som synes denne tiden er den vanskeligste gjennom året. Det er akkurat denne tiden jeg føler meg mest ensom. Mest forlatt og skadd. Men snart er det en ny dag i et nytt år..

Hvem vet, kanskje blir det bedre.. Håpet kan glimte til. Og akkurat i kveld i all elendighet så vil jeg prøve å lete etter håpet.. Håpet om at ting skal bli bedre. Jeg er realistisk nok til å tenke at helt bra blir jeg eller livet mitt nok aldri igjen, men kanskje så lenge håpet titter frem så vil ting kunne bli bedre? (Håpet mitt leker gjemsel, men ofte når ting er mørkest er håpet det viktigeste).

#håp #psykisk #psykiatri #kamp #innlagt #jul #krise #livet #dps #psykiatrisk #sykehus #glede #fred #håpidethengendesnøret #uføretrygdet #ungufør #traume #PTSD #dissosiativ #dissosierer

Når "alt" er over...

Hva kan man si.. Over to år med det som føltes som en endeløs kamp ser ut til å være over. Jeg hvet ikke hva mine følelser sier, men blandet er den. Det føles bra, men var det verdt det? Var en kamp som nesten tok livet mitt en kamp jeg hadde tatt omigjen? Det er for tidlig å svare på. Men kampen har vært hard, den har vært så uendelig vond.

Jeg kan huske en gang en mann høyt opp i ledernivå spurte meg om hva jeg følte med at det nå var over. Jeg kan fremdeles kjenne på den uggne følelsen av at jeg aldri (ikke ennå iallefall) kunnet anbefalt noen å gå i mine spor desse årene. Jeg vet forskjellen på å få psykiatrisk hjelp og på rettens gang. Jeg ser mer nytte i å få ordentlig hjelp enn å "vinne" en sak i retten. Han det gjelder fikk 3 års fengsel, mens jeg får et ødelagt liv etter hendelsen og en sum som skal liksom hjelpe på 150 000,- jeg vil egentlig spy av hele summen.

Nok av traumer hadde jeg, jeg trengte ikke et terapautisk overgrepstraume i tillegg, av en hjelper som skulle hjelpe meg å overleve livet, og som skulle hjelpe meg på veien videre.
Jeg kunne ikke fortsette på mitt behandlingssted, jeg måtte selge leilighet og kjøpe ny. Jeg måtte reopereres og starte alt på nytt.

Jeg fikk heldigvis møte mange fine nye mennesker på et nytt behandlingssted. Mange personer som har stått på for meg. Jeg har hatt en fantastisk bistandsadvokat, og gode mennesker i både venner og familie.

Men var denne kampen verdt det?
-Kanskje..
Kanskje en vakker dag vil jeg reise meg å si; "Ja denne kampen var det verdt å gå"! (Det er det jeg håper på)

#rettsvesenet #psykiatri #overgrep #fengsel #ptsd #traumer #kamp #advokat #vondt #trist #dødennær #giopp #kjempe

Det gjør så vondt...

En tåre så tykk som blod, den renner stille ned. Jeg sitter på bussen. Det går så sent. Alt går sakte.

Tåren treffer jakken, jeg later som ingenting. Ingen kan se, ingen.

Jeg vil av bussen. Jeg vil hoppe av i fart, går jo i sakte fart. Men alt går rundt. Det trykker i brystet. Jeg vil av. Men klarer ikke trykke på stopp knappen, den virker så langt unna. Den er rett ved siden av, men kroppen vil ikke røre seg. Tåren tørker inn i jakken, den gjemmer seg i stoffet.

Jeg ser ut vinduet, jeg har så lyst å gi opp. Jeg vil rope STOPP, men hva hjelper det?

Jeg går hver dag å venter på at noe skal skje, at jeg føler noe bra. Jeg venter på livet, men kanskje det er dette som forblir mitt liv. Hun på bussen med tåren som tørket inn i jakken. Hun som ikke kom seg av bussen.

Jeg trykker på stopp, reiser meg og mister nesten balansen i det bussen stopper. Innhenter meg, går av bussen i det noen spør om det går bra. Hjelp, er det så synlig? Jeg får panikk, pusten hopper og jeg får ikke nok luft.

På vei til leiligheten tenker jeg: er det sånn livet forblir? Et liv i traumer etter en ødelagt barndom med påfølgende dissosiativ lidelse?

Det faller en tåre til, men den jevner seg med regnet.
Takk, jeg er usynlig...

#traumer #psykisk #psykiatri #ptsd #dissosiativ #dissosiasjon #livet #buss #tårer #tåre #trist #håp #usynlig #vondt

I en lilla psykisk boble...

Bildet er henta fra Facebook siden til snoopi.

Lilla...
Jeg elsker lilla. Men nå har advent kommet frem i alle hjem. Til både de som elsker lilla til dagen, men også de som ikke streifer fargen lilla en tanke ellers i året. Jeg tenker lilla med en gang jeg skal velge noe, alt fra klær, accessoirer og interiør. Lilla gjør meg glad, hele året bortsett fra desember. Jeg teller ned dagene, og det er ikke med et smil. Jeg vil komme meg raskt til januar. Helst No eller iallefall sovne og våkne opp til januar. Men nei, denne måneden må jeg også stå plantet med alle celler pent på jorden. Helst med et påklistret smil. Jeg kan jo ikke tillate meg å vise at denne måneden liker jeg ikke. Jeg er inne i en vond periode. Men det er kun jeg som merker det. Jeg trekker meg unna. Vil bare låse meg inne. Og inne er det fint. Lilla både her og der. Eneste julepynten jeg har dradd frem er adventsstjernen og de blå tre vise menn. Ellers vil jeg ha det slik som det pleier. Altså egentlig sikkert ikke mye forskjell fra de tusen andre hjem som nå pynter med lilla.

Den største forskjellen er at de fleste skal om ikke lenge både plukke frem både nisser og røde pynteting i alle fasonger.

Er det egentlig så mange som innerst inne liker alt dette stresset det har blitt i butikker, i hjem og i sosiale medier. Jeg føler en forventning til hva ek skal føle til jul. Føler når jeg logger på nett så er det advent og jul og glede. Missforstå meg rett. Jeg synes det er fantastisk flott at folk rundt meg og ellers har det bra, og gleder seg til noe vi alle må igjennom. Men innerst inne tror jeg at mange kanskje har det slik som meg. At julen forbindes med et pålimt smil.

Hva er standard kommentaren i desember?
- Gleder du deg til jul?
Hva om vi kunne spurt mer personene vi møter om hvordan det går? Om personen selv liker julen så kan det nesten garenteres at peronen selv kommer inn på juetiden. Om ikke har du sett et menneske som kanskje nettopp denne dagen trengte å bli spurt om hvordan det går...

Mange gleder seg enormt. Men mange vet ikke hvordan de skal klare å komme seg gjennom denne forventede juletiden.

Jeg tillater meg å sitte inne fremover. Jeg skal holde jul de to mekneskene jeg er mest glad i, og lille hunden min som kommer med de hit. Så på fredag er det juletreshopping. Og gjett hvilke farger jeg kommer til å pynte det med?
-Jo lilla. Og lilla blir det hos meg resten av julen. Kanskje sølv og svart på treet sammen med lilla kuler.

Fargen rød har en forbindelse til mine traumer. Og rundt juletider kommer flashback fra en vanskelig tid.

Men én dag om 32 dager da er det januar.

Finn frem smilet, lat som man er super glad og prøve å nyte det lille fine.. Mens jeg er glad på andre som kanskje synes dette er årets høydepunkt.
Da fortsetter jeg å leve i lilla, nemlig i min lilla boble😀

#jul #vondtid #trist #glede #lilla #psykiatri #psykisk helse #traumer

Ingen kan eie eller ta mitt liv

Livet tar mange veier. Mange positive, mrn dog negative.
Her sitter jeg nyoperert og ganske fornøyd. Har vært vant med 1-3-5 lekkasjer med urostomien min. Men etter jeg ble opperert på forrige onsdag har det vert null😀 vanligvis ville et nulltall i en setning bety tap, men her er det som om jeg har vunne i lotto!
Vell, hadde det ikke vært for den sykepleieren som overgrep seg på meg så hadde jeg sluppet denne operasjonen.  Men man kan ikke tenke slik. Jeg skal være fornøyd og glad for at jeg på nytt har fått livet tilbake.

I tillegg er rettsaken over. Han fikk tre år i fengsel.

Jeg kjenner jeg for første gang på to år slipper å forholde meg til før etter tidsperspektiv. Det er nå det starter. Etter to rettsaker, etter opetasjon og alle andre ting. Nå er det meg og mitt liv som skal få en ny start.

Godt det snart er nytt år. Da er det lenge siden 2015 og enda lenger siden 2013. To år i helvete er over. Jeg er fullt klar over at jeg både vil møte motgang men og huske på fine stunder i medgang.

Ingen kan eie eller ta mitt liv! Det er mitt og bare mitt!

#

#psykisk #psykiatri #hjemme #Haukeland #sykehus #stomi #overgrep #sykepleier #livet #start #epoke

3780 minutt...

Da nærmer det swg reoperasjon. Gruer meg mye.
Idag har jeg vært til både advokat og til tannlegen. Jeg skyvdr tungen i fortennene slik at de løsner når jeg disosierer.

Nå har jeg akkurat kommet tilbake til avdelingen. Her skal eg være til eg skal operere på onsdag.

Jeg sliter enormt idag. Faller vekk konstant. Men jeg skal klare å stå i det!

#snoopy #psykiatri #stomi #psykiskhelse #dps #psykiatrisk
#Operasjon #vondt #ptsd #s
Disosiaymtiv lodrlse

Liten, - men så voksen...

Det å være 33 år og samtidig et lite barn innimellom. Å forstå dette er vanskelig. Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å hverken forstå eller vil innse hvordan dette henger sammen. Hvordan hjernen skal forsvare seg i ulike situasjoner, samtidig glemmer den at vi er i 2015. Jeg trenger ikke være redd på samme måte lenger. Jeg trenger ikke gjemme meg. Jeg trenger ikke frykte eller flykte. Men kroppen min husker.

Tidligere idag trodde jeg ribbebenet mitt var knekt. Men det var tidlig på 90 tallet. Nå er det ikke knekt selv om det av og til kjennes som det er knekt. Kroppen husker igjen. Hjernen flykter og jeg følger etter. Blir så redd. Tror alltid jeg har på meg pysjen min, den jeg fikk i 7 års gave, med "My Little Ponny" trykk på. Den ble ødelagt når jeg ble gjennopplivet etter en av nettene jeg var hos den store stygge overgriperen.

Jeg skulle gitt mye for å slippe å flykte og gjenoppleve alt hele tiden.

Solen  er borte. Både utenfor vinduet og inne i meg. Jeg ligger og halv sover. Litt sløv faktisk.

#psykiskhelse  #ptsd #psykiatri #syk #livet #håp #trist #vondt

Den store stygge ulven!

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/14457081/?claim=ty9aj4fsvjj">Follow my blog with Bloglovin</a>

Hvem bestemmer over mitt lille hode?
Hvem kan overta meg?
Hvem kan styre mine tanker?
- svaret ligger nok inni meg.. og hvem som helst hadde svart at det var meg!
Men er det lille meg eller voksne meg som bestemmer og styrer mitt liv?
- kanskje begge deler...

Jeg ligger her og har nettopp kommet til "meg selv", vell meg selv har jeg vært hele tiden. Men i ulike faser og aldre i livet. Jeg har nettopp vert et lite barn. Lite og uskyldig. Men ganske redd. Jeg våknet for litt siden vettskremt på badet. Skjønte ikke hvor jeg var. Trodde jeg var i spøkelsesbyen (en by der jeg bodde hos min far), da jeg kom til meg selv som voksen skjønte jeg at jeg er på psykiatrisk. Jeg er voksen og trygg. Fommlet meg inn i sengen med bamsen min og la meg i sengen. Jeg følte bena mine sviktet under meg, skalv og kroppen ristet.

Hvordan stoppe dette? Hvordan bli frisk?
Hvordan leve et tilnærmet likt ordinært liv. Bare som den voksne i meg?
Hvem kan gi meg svar? Når kan jeg leve?
- kanskje aldri...

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Hvor er jeg?

Å leve med en dissosiativt nos diagnose kan av og til by på utfordringer. Legger ved en link nederst til de som lurer på hva denne diagnosen er.

Hjelp!
-hvor er jeg?
Jeg våkner opp. Siste jeg husker er en kaffe på en barista. Jeg som bare skulle innom en kjapp tur til byen for å reklamere på noen sko. Møtte en venninne for en kaffe og skulle bare bytte noen sko. Jeg husker de var mye blålys. Men så er alt svart. Vips sitter jeg å gjemmer meg på et toalett. Skulle ta bussen for tre kvarter siden. Tiden i mitt hodet har vært slettet. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg på toalettet. Men der satt jeg, under en vask. Helt alene. Jeg var livredd. Det banket på. Hvem er det? Det var det første som slo meg, før jeg merker at jeg ikke helt kommer meg ordentlig på bena. Jeg kommer meg ut. Det er et kvarter til neste buss. Setter meg på busstoppet. Tar en røyk. Hjertet dunker inni meg. Det føles som om både hjertet og ribbeina vil ut gjennom jakken. Venstre fot er nesten lammet. Den virker ikke slik jeg vil. Jeg klarer ikke røyke med venstre hånden. Jeg blir litt redd. Tramper på bakken, prøver å fokusere. Men på hva? Øynene mine klarer å fokusere litt før det blir diffust. Så fokuserer jeg endelig. Holder på sommerfuglen. Gir ikke slipp på den. Og plutselig er bussen der. Jeg må fokusere på her og nå hele bussturen. Jeg vil ikke vekk i min egen verden igjen. Jeg vil ikke dissosiere. Jeg kan ikke. Jeg må gå av på rett busstopp. Og jeg klarte det. Bakkene opp igjen gikk tregt. Følte jeg gikk og gikk. Føltes som jeg bar på 10 tonn. Kroppen ble til bly. Alt svimmlet. Jeg kommer inn her jeg er nå. På psykiatrisk. Jeg får en medisin før hodet faller ned på puten. Alt er kaos. Fisk bris og full storm på samme tid. Jeg kommer meg i sengen. Jeg får senket skuldrene. Jeg vil ligge helt i ro. Sakte men sikkert kommer pusten seg på plass. Nå ligger jeg her. Utmattet. Orker ikke reise meg helt ennå. Men snart skal fokuset over på røyk og litt juice. Det hjelper litt..

#dissosiativ #psykiskhelse #psykiatri #ptsd #psykisk #sliten

http://www.dissociative-identity-disorder.net/wiki/Other_Specified_Dissociative_Disorder

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Larven som aldri fikk vinger...

Det sies at når larven tror alt er over, så er det starten på reisen til å bli en vakker sommerfugl. Men hva om larven aldri kom seg ut av kokongen? Den fikk aldri vinger som beveget seg... Den lå innesperret i en verden uten farger med døde vinger langs siden.
Sånn føles min verden ut nå. Et liv uten vinger. Usynlige vinger. Folk som tramper og tråkker og ler og skåler, mens jeg, en liten larvesommerfugl uten vinger aldri kommer til å fly.
Kanskje best å bli liggende slik at jeg tørker inn til ingenting. Jeg vil tørke ut. Jeg drikker nesten ikke. Vil ikke ha resirkulert væske i kroppen. Vil forsvinne. Gjemme meg under sengen. Bli spist opp av en stor sommerfugl med vinger.

Jeg fortjener verken mat eller drikke. Jeg er en ullykkesfugl uten vinger. Vell, jeg er et sommerbarn en ingen sommerfugl, heller en skapning som ble feilprodusert til den jeg er idag. Jeg kom sikkert til denne jord ved et uhell, en skikkelig ulykkesfugl som skulle bringe ulykke, derfor fikk jeg aldri vinger.

Kan noen gi meg vinger til å fly?
- nei tenkte meg det.

Da er jeg helt i ro til jeg tørker inn. Sakte men sikkert skal jeg bli vasket ren. Til jeg får andre vinger. Andre vinger som kan fungere.

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Skulle aldri skje...

Når det hender, det som aldri skulle skje?

Man lever i en verden der man tror man vet rett og galt. Men vet man egentlig det?
Nei?

Om de som skulle «redde» ditt liv, og ordnet det såpass bra at livet igjen ble verdt å leve. Så går det en kort stund og livet etter en hendelse blir endret til noe jeg ikke kan forklare med ord engang.

Jeg har vert for naiv får jeg høre. Og ja, naiv er jeg fremdeles. Men når ting som ikke skulle skje har skjedd, så må en ny start til for å klare det nye meg uten å bli så naiv.

jeg rister litt på skulderen, svelger to ganger, og sier til meg selv:

Fest sikkerhetsbelte, og
lykke til med det nye liv!

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Nesten slutt...

Hvordan kan en slutt bli en slutt når det samtidig er en begynnelse? Jeg vrenger meg i senga. Sliten og alt revner. Lettet for at rettsaken er over (praktisk sett). Men nå skal det liksom starte en kamp der det blir en ny jobb med behandlingen. To år etter. To år i et slags hælvete. Et brist som aldri fullt og helt kan fikses. I allfall føles det slik. Jeg mot meg selv. Kampen som er nyttig, men føles så umulig. Trykket er for stort! Trykket som klamrer seg fast inni meg. Vil ikke gi slipp. Hopper av og på i en verden som både er virkelig og uvirkelig. Den kjemper seg snart i gang. Sniker seg til virkeligheten.

Jeg er fremdeles innlagt. Innlagt på psykiatrisk. Henter energi sies det. Jeg vil gi opp. Men skal prøve. Jeg må være sterk. Sterkere enn stormen og sterkere en chilli. Klarer jeg det? Hvor mye klarer man? Hvor mye skal man klare.

Har man lov å skrike stopp? Har man lov å si nei dette klarer jeg ikke. Har man lov å gi opp med en pause?

Dommen kommer om ca 14 dager. Håper han får som fortjent. At han må sitte i fengsel lenge. Men er rettferdigheten i rettsystemet en del av dette samfunnet? Tror neppe det.

Hjertet mitt banker ujevnt. Både litt som rytmer fra både Bob Dylan og Dimmu Borgir. Jeg vil ha slagene fra pan pipe artister. Men så lett er det ikke.

Har fått to nye medisiner og det føles som om dur vokser ini meg. Det vandrer rundt inni meg. Gjør meg urolig. Og hodet er full i lufttrykk,vakuum og tyngre enn 987 tonn.

Det lille barnet er mye inni meg for tiden. Jeg vil bare være voksen. Bare klare meg. Klare verden på en ordinær voksen måte. Men så enkelt er det ikke.

Det suser i ørene. Jeg har problemer å holde meg her og nå.

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Hvem kan hjelpe meg???

Da er jeg på plass. Her er mange på jobb. Alle virker som fugler. Noen små, noen store. Hodet mitt eksploderer, de lager så mye lyd. De er i alle fasonger og med alle slags lyder. Noen skriker høyt, faktisk så høyt at jeg tror hodet mitt sprekker. De kommer snikende, mens noen stopper opp.

Når fuglene blir til mennesker igjen og de  åpner munnen så blir jeg redd. Det kommer alle slags dyr ut av munnen. Store og små. De flakser ut av munnen. De uten vinger krabber. Det er flest biller. De er kull sorte. Jeg blir redd, så inderlig redd. Jeg vil gjemme meg. Jeg vil vekk. Jeg orker ikke. Selv om de smiler så er de sint tror jeg. Jeg hører de skåler, det klirrer i glass, det er full fest. Men jeg ser ingenting. Alle sitter rolig rundt meg, ingen er beruset. Det blir en sky i hodet, skyen eser ut. Den blir så stor at lyder blir svake, de forsvinner mer og mer, lenger og lenger vekk. Av og til kommer det et smell. Jeg tror det er noen som er sint. Men det er ikke det. Det blir full fest igjen.. lyder blir sterke, så svake. Plutselig er det fullt av fugler igjen, så kommer det mennesker. Jeg vil ikke at de snakker, da kommer biller, møller, fivereller og andre kryp.

Det kommer bare når jeg er fryktelig sliten.

Jeg er innlagt, men redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Her er mange kompetente folk, men jeg vil vekk!
Ikke hjem. Men langt langt vekk...
Det store spørsmålet blir:

Hvem kan hjelpe meg?

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Å være sterk!

Sterk!
Hva er det? Trenger man å være det?
Ja man må det. Man må være sterk, jeg hater å være sterk. Jeg hater å få det presentert, at jeg er sterk.
Mest av alt hater jeg å høre det fra et behandlingsperspektiv. Gjentatte ganger får jeg høre jeg er sterk.
I forrige uke fikk jeg høre fra en sosionom, en psykiatrisk sykepleier, en vernepleier og en lege at jeg har klart mer enn de fleste andre ville klart. Er det en seier?
Vil jeg komme seirende ut? Hva er målet?

Jeg føler jeg løper et maraton der milene blir lengre underveis, der målet aldri kommer. Der målet er diffust.

Livet rammer alle!
På ulike måter. Noen har høyere topper på fjellene, mens andre lever konstant på en vidde. Kanskje min drøm hadde vert å seile på det åpne hav. Der bølgene førte deg langt av sted. Ingen mål, ingen mening.

Men livet finner en annen vei oftere enn man tror.

Jeg vet at om en uke starter en kamp jeg ikke vet om jeg orker.
Allerede nå kjenner jeg at kampen er for hard.

Jeg dissosierte så kraftig igår at jeg gikk rett i flisene på badet. Fikk et lite kutt i pannen. Jeg klarer ikke å se hvordan dette skal gå... men vit at jeg skal klare denne kampen også, selv om ting virker totalt uoverkommelig med lite mening, så er jeg en fighter. 

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

To år etter...

Da er snart to år gått, ny rettsak står for dør. Hvordan kan jeg overleve dette? 
Jeg prøver å tenke at dette er siste gang. Jeg prøver å tenke at jeg snart er ferdig med rettsak, vell praktisk sett er jeg ferdig. Men ankesaken starter på ny nå om ca en uke. 
Men jeg klarer ikke tenke sånn. Inni meg vil jeg trenge lenger tid å bli ferdig. Alt har satt sine spor. At han kunne ødelegge et liv på den måten. At han kunne tråkke på meg når jeg allerede lå nede. At en sykepleier kunne gjøre en slik ting. En jeg stolte på. En jeg hadde brukt lang tid på å stole på. Jeg hater meg selv fordi jeg stolte på ham. Han som var så snill. Han som brydde seg, han som var så ekte, trodde jeg helt frem til oktober 2013. 
Og media som publiserer akkurat slik de vil. Skjønner de ikke at det ødelegger et menneske å lese om både min barndom, overgrep og nye overgrep gjort av en sykepleier. Kan de ikke forholde seg til det han har gjort, og droppe å skrive om overgrep fra barndommen? 
-men media skal vell overleve de også. Sykepleieren fikk 2.5 år i fengsel som både han og påtalemyndigheten anket. Han vil ha straffen ned, og påtalemyndigheten vil ha høyere straff. 
Hvorfor går det to år?

Hvordan kan jeg klare å overleve? Jeg er tom for alt som heter energi. Hver dag tappes det mer energi enn fra dagen før. Jeg blir svimmel bare av å tenke på alt.

Kan jeg noensinne stole på noen igjen? 
Hvem vil meg vondt neste gang? 
Å føle seg lurt og trampet på er vondt.

Lurer på om han tenker over hva han har ødelagt inni meg?

Psyken min blir verre igjen. Dissosiativt blir jeg verre. Jeg går i en egen verden. Mest av alt er jeg en liten jente i en voksen kropp. Jeg skriker, men ingen hører meg. Kanskje jeg ikke klarer å skrike høyt nok. Kanskje like greit. 
Vil vell gjerne ikke slippe inn noen. Vil reise..
Reise helt til Panamaland...

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse #rettsak #lovogrett #norgeslover

To år etter...

Da er snart to år gått, ny rettsak står for dør. Hvordan kan jeg overleve dette?
Jeg prøver å tenke at dette er siste gang. Jeg prøver å tenke at jeg snart er ferdig med rettsak, vell praktisk sett er jeg ferdig. Men ankesaken starter på ny nå om ca en uke.
Men jeg klarer ikke tenke sånn. Inni meg vil jeg trenge lenger tid å bli ferdig. Alt har satt sine spor. At han kunne ødelegge et liv på den måten. At han kunne tråkke på meg når jeg allerede lå nede. At en sykepleier kunne gjøre en slik ting. En jeg stolte på. En jeg hadde brukt lang tid på å stole på. Jeg hater meg selv fordi jeg stolte på ham. Han som var så snill. Han som brydde seg, han som var så ekte, trodde jeg helt frem til oktober 2013.
Og media som publiserer akkurat slik de vil. Skjønner de ikke at det ødelegger et menneske å lese om både min barndom, overgrep og nye overgrep gjort av en sykepleier. Kan de ikke forholde seg til det han har gjort, og droppe å skrive om overgrep fra barndommen?
-men media skal vell overleve de også. Sykepleieren fikk 2.5 år i fengsel som både han og påtalemyndigheten anket. Han vil ha straffen ned, og påtalemyndigheten vil ha høyere straff.
Hvorfor går det to år?

Hvordan kan jeg klare å overleve? Jeg er tom for alt som heter energi. Hver dag tappes det mer energi enn fra dagen før. Jeg blir svimmel bare av å tenke på alt.

Kan jeg noensinne stole på noen igjen?
Hvem vil meg vondt neste gang?
Å føle seg lurt og trampet på er vondt.

Lurer på om han tenker over hva han har ødelagt inni meg?

Psyken min blir verre igjen. Dissosiativt blir jeg verre. Jeg går i en egen verden. Mest av alt er jeg en liten jente i en voksen kropp. Jeg skriker, men ingen hører meg. Kanskje jeg ikke klarer å skrike høyt nok. Kanskje like greit.
Vil vell gjerne ikke slippe inn noen. Vil reise..
Reise helt til Panamaland...

Ikke bli glad i meg!

Da ligger jeg her igjen. Egentlig trett, men uten å tørre å lukke øynene av meg selv.

Å tenke igjennom at en blir glad i noen gjør man skjelden på forhånd. En kan til tider forberede seg på å bli glad i noen. Men å skru på en rosa bryter med skjønne lilla bokstaver med innskriften; &quot;Bli glad i...&quot; det finnes ikke.
Det å bli glad i noen skjer oftes gjennom en prosess. Kanskje den man aldri først ville si &#39;hei&#39; til engang blir en av de personene man blir mest glad i.

Men det har sin pris å bli glad i noen. Prisen kan bli meget dyr. En dag kan en ha gitt og forsåvidt blitt så glad i en eller flere personer at tillit tilslutt ikke blir et tema. Alt er bare på plass. Men hva skjer da om man plutselig &quot;mister&quot; den man blir glad i? Ikke nødvendigvis ved et dødsfall. Det er ikke alltid slik at ...&quot;døden skiller oss&quot;... kanskje kan det å være utrolig glad i noen eller et sted gjøre at alt kan gå i grus. Alt kan ødlegges fortere enn det gikk å bygge det..
I mine øyne nå så kan jeg sammenligne det med et stort hus av jugendstil. Tar meget lang tid å bygge, men den dagen det blir &quot;ødelagt&quot;. Ja, den dagen da er man for redd til å bygge oppigjen! Tenk om det skjer en gang til.
For ikke å tenke tanken på at hadde man aldri vært tilknyttet så hadde ikke bruddet på tillit eller skumle usikkre broer.
Så kanskje alt i alt kan det bli mindre vondt om jeg ikke blir glad i noe eller noen igjen.. så får ensomhetenn seire...
#gladideg #tillit #livet #skuffelser #psykiatri #vondt #redd #redsel #angst #ensom

#psykiskhelse #psykiatri #dissosiativlidelse #ptsd #psykiatrisk #dps #syk #håp #livet #helse

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Januar 2016 » Desember 2015
hits